Svart svane

17 mai 2017
Jeg går langs Drammenselva en dag i desember. Elva er isfri, det ligger en tåkedis over vannet. Som om det damper. Men det er mye kaldere enn jeg er vant til hjemmefra.

  To svaner seiler, som stolte SS-er, etter hverandre med strømmen. Den første snur seg, og blir et spørsmålstegn. «Kommer du, kjære?». Den andre siger imot, og da de møtes blir de til et hjerte. Jeg forestiller meg at det er svaret.

  På en benk ved gangveien sitter to karer og ser ut over elva. Det er flere tomme benker nedover, jeg setter meg på deres. Ved siden av dem. Slik jeg ville gjort der jeg kommer fra. De gløtter på meg, jeg smiler til dem. De snur seg mot elva igjen.

  – Jeg følger med på fuglelivet, vet du, sier den ene til den andre. – I forrige uke kom det en svart svane flygende og landet her. – Midt i en flokk med hvite.

  Kameraten spytter i retning elva.

  – Det var vel å fekte juling?

  – Det skal jeg love deg, den ble jagd nesten før den fikk satt seg.

  – Før den kom nære nok til å lage et hjerte, da kanskje? sier jeg og demonstrerer med hendene. Ler mot dem.

  De gløtter på meg, snur seg mot elva igjen.

  – Det er urinstinktet det, sier kameraten. – Å ta vare på seg og sine.

  Han lener seg tilbake, strekker ut bena og legger armene utover ryggstøet.

  Jeg reiser meg og rusler videre. Frostrøyken iser helt ned i lungene mine.