Smakebit av neste bok

21 april 2019

Indras nett kastes over verden til høsten.

Her er et lite klipp fra «Indras nett», tredje bok i Ypsilon-trilogien. Redaktøren og jeg er godt i gang med ferdigstillelse av manus, forlaget planlegger utgivelse til høsten, har jeg skjønt. 

Livene til karakterene fra de to første bøkene, «Armageddon-algoritmen» og «Og himmelens krefter skal rokkes», flettes sammen i «Indras nett». Som de to første er boka en   spenningsroman som foregår i gråsonen mellom myter og virkelighet, illusjon og realitet, galskap og genialitet. Den kan leses separat, men de som har lest de to første vil nok få (enda) mer utbytte. Hoveddelen av handlingen foregår i Drammen, ellers på de samme arenaene som de andre bøkene. 

Tittelen referer seg til en myte. Himmelguden Indra har et nett av perler over sin høye bolig, perlene er slik plassert at hver og en speiler alle andre, rører du en rører du alle. Jeg skal ikke si mye om tematikken, men nevne at flere av karakterene får merke at gamle synder kaster lange skygger. Forsøket på å tilby menneskeheten fred og evig liv blir en kamp på liv og død. 
__________________________________

De kom i grålysningen. En lyd, kanskje en fjern tromme, hadde vekket albinoen. Han var øyeblikkelig våken. Som et dyr var han straks på flukt. Innover i hulen. De jaget ham for kroppsdelene hans. Han kunne høre dem nå, de lave stemmene, det sultne glefset av en machete som ble trukket opp fra lærsliren. De hadde sporet ham og funnet huleåpningen. Han antok at de diskuterte om de skulle gå inn eller stå vakt utenfor og ta ham når han kom ut. De var mange nok til å gjøre begge deler.

De bare føttene hans mot jordgulvet laget nesten ingen lyd der han løp. Han hørte dem komme, de var inne i hulen, en svak røyklukt røpet at de hadde fakler. Lyset nådde ikke fram til ham ennå. 

Han behøvde ikke lys for å vite hvor han var, han var blitt et nattvesen og kjente denne hulen. Som så mange av hans slag så han ikke særlig godt ute i dagslyset. De andre sansene hans var desto skarpere. Han huket seg ned og løp tvekroket da han sanset at hulen ble lavere.

Hulegangen delte seg i to, han tok det venstre løpet. Hulen ble snart så lav at han måtte krype. Han famlet langs taket over seg – noen meter til, visste han – så var det plutselig ikke noe tak over ham. En trang, loddrett sjakt førte opp i mørket. Han reiste seg, stemte ryggen mot den ene siden, fant feste til hender og føtter på den andre og klatret oppover. Etter tre-fire meter munnet sjakten ut i et nettverk av lave, horisontale ganger. Han krøp noen meter innover i en av dem, gjemte seg bak en stein og lå stille. Bak steinen lå en skinnsekk han hadde lagt der tidligere. Han så seg rundt for å forsikre seg om at ikke kroppsdelene hans lyste i mørket, slik heksedoktorene påsto. Trakk for sikkerhets skyld de fillete klærne tettere rundt seg.

Snart var jegerne kommet til stedet der gangene delte seg. Lyset fra faklene flakket over veggene der nede. De skilte lag, skjønte han, noen tok den venstre og andre den høyre hulegangen. De ga seg tydeligvis ikke lett denne gangen. Han skjønte hvorfor. De ville ikke bare ta kroppsdelene hans, de ville ta hele ham. De ville ha hevn. For noen dager siden hadde han blitt angrepet av to menn med macheter. De kom ikke til å jage noen mer.