Skriving speiler personligheten din

02 juni 2019

Sliter du med å finne noe å skrive om? Eller med å komme videre i en historie du har begynt på? Jo da, vi har alle opplevd det.

Å skrive er å omsette til ord tanker som dukker opp i hjernen. Og det er ikke få. Hvert sekund får du en tanke. Om du vil eller ikke, døgnet rundt. Hvis du er halvparten så gammel som meg, har du tenkt en milliard tanker i løpet av livet ditt. Blant så mange må det da være anslag til en historie eller to?

Det gjelder bare å finne dem i mylderet. 

Naturen er ikke bare på vår side her. For å forhindre at vi blir spammet til vanvidd av alle tanker som popper opp i hjernen, har evolusjonen gitt oss et automatisk filter som sorterer. I sin uutgrunnelige visdom har den sørget for at to tredeler av tankene våre typisk er negative.

Siden vi eksisterer, må vi anta at worst case-scenarier har vært positivt, så å si, for vår overlevelse i møtet med krokodiller og klimaendringer opp gjennom millenniene. Men negative tanker er ikke positive for en wannabe forfatter. Som et vått ullteppe ligger de over hjernen og demper gløden i skrivingen. De kommer gjerne i kategorier som: mangel på selvfølelse, behov for anerkjennelse og behov for kontroll. På skrivingens arena oversetter jeg dem til:

– Andre er mer kreative og flinkere til å formulere seg. Jeg kommer aldri til å bli utgitt. 

– Jeg skulle så gjerne hatt flere likes og rosende kommentarer. 

– Forlagskonsulenten kunne i det minste gi tilbakemelding. Forlaget gjør alt for lite 

for å markedsføre boka mi. Anmelderen har ikke skjønt noen ting når han gir en treer.

Jeg antar suksessrike forfattere er lite plaget av slike tanker, og at det (blant annet) er derfor de er suksessrike. Det store flertallet av oss får aldri oppleve suksess som forfatter (negativ tanke eller realitet?), men sjansen øker hvis vi holder de negative tankene unna skrivingen vår. De får oss til å sette vårt lys bak en skjerm av dempere (vel, kanskje, nok osv.). Der kan vi ikke vente at lyset blir oppdaget. Skrivingen er et speil for vår personlighet, vi møter oss selv i teksten. Og vi ønsker å like den vi ser.

Er løsningen så å forsøke å avvise de negative tankene når de kommer? Muligens. På kort sikt. Det fins strategier for det. Men jeg har mer tro på å ta det onde ved roten: skriv for deg selv,ikke for andre. Ole Einar Bjørndalen fokuserte på å yte opp mot sitt beste, ikke opp mot de andres. Leseres, anmelderes og forlags meninger er circumstances beyond our control. Å fokusere på det er bortkastet energi. 

Heldigvis er energien fornybar. Det er som i Lotto: Du kan tenke negativt og si at sjansen til toppgevinst er mindre enn én til fem millioner, så jeg vinner aldri. Eller du kan tenke positivt og si at det alltid er noen som vinner, så hvorfor ikke meg denne gangen? Og så fortsetter du. 

For det er nøkkelen. Aldri å gi seg. 

Samuel Beckett fikk 40 refusjoner for «Murphy». Tretti år senere (1969) fikk han Nobelprisen i litteratur. Stephen King fikk 30 refusjoner for «Carrie». Det ble starten på vår tids største litterære karriere. Dick Wimmer fikk 162 refusjoner før «Irish Wine» ble utgitt. 

Dette er ment som eksempler på at det også kan gi inspirasjon å sammenligne seg med andre. Det er deg neste gang. Eller gangen etter. Eller noen refusjoner senere. Det er aldri for sent. Det er jeg et bevis på. Hvis du ikke har for høye ambisjoner.