Refleksjon om tid og rom

01 august 2018
Jeg står og ser på en av de to magiske kulene ved Ypsilon-brua. Det slår meg at den for en god stund siden - nærmere bestemt noen ørsmå brøkdeler av et sekund etter the Big Bang - ville ha rommet hele universet. Større var det ikke til å begynne med. Og likevel inneholdt dette bitte lille volumet kimen til alt vi ser. Jordens og himmellegemenes prakt, livets mangfold. Det var da. I dag omslutter kula bare en ørliten del av universet. Men kanskje den lille delen fortsatt representerer alt? Ingen umulig tanke. Det er teorier om at universet er som et stort hologram, i så fall vil hver minste flik inneholde informasjon om alt. Du tar en film av f.eks. en kule (slik jeg har gjort) fremkaller den på en bestemt måte og du får en 3-dimensjonal fremstilling av kula. River du filmen i hundre biter og fremkaller dem på samme måte, får du hundre 3-dimensjonale bilder av hele kula. Ikke hundre små kuledeler. Bildet er for meg en demonstrasjon av denne tanken. Jeg ser jo at kula reflekterer alt.