Frykt

31 mars 2019

Jeg skriver om frykt i dag. Og litt om angst. La meg ta noen eksempler på fryktens Janusansikt i det godes tjeneste.

«Du må itj slæpp laus villdyret ti dæ», fikk jeg som liten høre fra faren min da jeg raste fordi jeg ikke fikk viljen min. En effektiv biologiåpenbaring. Var det altså et villdyr inni meg som bare ventet på en anledning til å komme ut og begå ugjerninger? Jeg så det for meg, kan jeg huske, muligens inspirert av Kittelsens tegning, Svartedauen. Svart og loddent med store, ville øyne og lange, krumme klør. Så jeg turte ikke å bli sint mer. Det vil si, jeg ble nok sint, men nå da jeg var oppdatert på hva jeg gikk rundt med inni meg, gjorde jeg mitt beste for holde det der. Metaforer blir virkelighet i et forsvarsløst barnesinn.

Var det smart av faren min? Vel, han hadde et edelt formål, han skulle lede meg inn på den smale sti og hindre meg fra evig fortapelse. På kort sikt virket det tilsynelatende, han fikk et mer veloppdragent barn. Men det hadde sin pris, «villdyr» er som andre hunder, de må luftes iblant. Ellers går det ut over innemiljøet. 

Bare så det er klart, faren min var overhodet ingen slem mann. Han var rettskaffen og respektert, opptatt av å gjøre det som var rett. Og dessuten, han var inne på noe. Aggresjon har en tendens til å skape mer aggresjon, har man funnet. Villdyret løper ikke sin vei om du slipper det løs, det tar seg en tur og kommer styrket tilbake. Men det finner seg heller ikke i alltid å bli holdt inne, da kan det hevne seg med å påføre deg angst. En gylden middelvei er tingen, ikke den smaleste, men heller ikke den bredeste.

I en radiotale i 1953 skremte teologiprofessor Ole Hallesby opp det norske folk og startet en helvetesdebatt: 

«Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete», sa han. 

Hallesby var også en rettskaffen mann med et edelt formål: å redde folk fra evig fortapelse. 

Joseph McCarthy hadde også en edel sak, han ville hindre kommunistene i å undergrave kristendommen og demokratiet. Hans virkemidler skremte amerikanere til å se kommunister bak hvert hjørne og i slekt og venner. 

Har vi nå, over seksti år senere, lagt slike virkemidler bak oss?

Kanskje ikke. Jeg blir ille berørt når jeg hører at dagens unge, og en del voksne, er så redde for sin og klodens fremtid at de har søvnproblemer. Spiller vi platen om igjen og fremstiller klimaspøkelset minst like skremmende som forrige århundres villdyr, helvetespinsler og snikkommunismisering? Føy gjerne til atom-armageddon også. Vi sov ikke godt for det heller.

Klima er viktig, valgene er viktige. Men er vi bevisste nok på mulige konsekvenser av virkemidlene vi bruker for å fremme budskapet vårt? Har vi vurdert om klimadebatten kan føres på en mer nyansert og mindre skremmende måte uten at budskapet går tapt? 

Det er sikkert sunnere for dagens unge å ta til gatene og slippe frykten løs enn å la den bli til angstskapende villdyr inni seg. Angst og søvnmangel er allerede samfunnsproblemer, vi trenger ikke å fyre oppunder dem ytterligere. Kanskje greier dagens unge – når de kommer til makten – å la neste generasjon få gjøre sine valg uten skremsler. Frykt er et dårlig fundament for gode valg. Det er bedre å løpe til noe du ønsker enn å løpe fra noe du frykter.

Petter Fergestad