Din indre (skrive)stemme

03 april 2017
Min kones lille sønn hadde lært på søndagsskolen om vår indre stemme. På et juleselskap ble han bedt om å synge en sang. Han klatret opp på en stol, og sto der andektig en stund. Leppene beveget seg. Så klatret han ned igjen. - Men du sang jo ikke, sa en av gjestene. - Jeg sang med den indre stemmen min, svarte han. Det er det vi sliter med, vi som skriver. Å formidle vår indre stemme på en sånn måte at vi blir hørt. «Dessverre … men takk for at du …», sier forlagene.  

Lett å miste motet

Mangler vi talent, og burde finne på noe annet å bruke tiden vår til? Det fikk J.K. Rowling høre. Stephen King fikk tretti refusjoner på Carrie. Walt Disney fikk høre at han manglet kreativitet. Selv om vi vet at vi er i godt selskap, er det lett å miste motet når refusjonene kommer. Siden vi nesten aldri får høre hva vi gjør galt, vet vi ikke hvordan vi skal gjøre det bedre. For det kan det garantert bli. Hver enkelt har sin egen vei fram til utgivelse, jeg kan si et par ord om min. Noen fellestrekk er det nok.  

Begynte som pensjonist

Min skrivereise begynte først etter at jeg hadde pensjonert meg og hadde tiden på min side. Først skrev jeg et essay. Om de store spørsmål i livet, hva er bevissthet, hva skjer etterpå osv. En vandring i gråsonen mellom vitenskap og religion. «Kunnskapsrikt og interessant, men for smalt» fra ett forlag. «Morsomt, men bibelkritisk», fra et annet «Vi tar ikke inn essays», fra et tredje. Jeg forsøkte å lure inn refleksjonene mine i en roman i stedet. Det kunne jo ikke gå bra. «Vanskelig å skrive en roman om en idé», fikk jeg høre.  

Fra essay til spenningsroman

Dette begynte å bli utfordrende. Meg mot forlagene. Jeg la bort budskapet til menneskeheten, og gikk i gang med en spenningsroman. På dette stadiet hadde jeg blitt bitt av skrivebasillen. Jeg oppdaget det spilte liten rolle hva jeg skrev, selve skriveprosessen ble viktigere og viktigere. Møtet med karakterene og utfoldelsen av plottet ble en kilde til stadig overraskelse. Om det ble utgitt var det selvsagt fint, men det kom mer i bakgrunnen. Et par utmerkede pilotlesere lærte meg mye om hva som fungerte og ikke. «Du skriver bedre på e-mailene til meg enn når du skriver manus», sa en av dem. Jeg ba henne utdype det, og fikk til svar at det virket som om jeg hadde en oppfatning av hva som var «romanspråk». Jeg skjønte ikke forskjellen da, men nå gjør jeg det.  

Overdøvet indre stemme med ”lure” planer

Når jeg ser tilbake på disse formende erfaringene, skjønner jeg hvilken grunnleggende feil jeg gjorde. Jeg overdøvet min indre stemme med snedige planer jeg hadde i hodet. Karakterene ble sjakkbrikker som pent måtte flytte dit jeg ville. Det falt meg ikke inn å spørre dem hva de ville (Kanskje den hvite dronningen drømte om et lidenskapelig stevnemøte med den svarte kongen i det hvite tårnet?). Det hele ble sinnrikt, men blodfattig. Det var en aha-opplevelse da jeg forsto dette. Og at den indre stemmen – det ukontrollerbare, inspirerte, kreative – må komme til uttrykk gjennom karakterene, ikke gjennom meg. Det er en nesten euforisk følelse når dette flyter ut. Jeg føler meg som en observatør, en formidler.  

Tilgjengelig for alle

«Jeg skriver så godt jeg kan», sa Hemingway. «Noen ganger bedre». «Det som gjøres av det som kalles meg selv», sa den store fysikeren Maxwell, «føler jeg gjøres av noe som er større enn meg selv i meg». «Helligånden taler gjennom meg», sa Hamsun. Ja vel, sier du kanskje, men dette er folk med helt spesielle talenter. Sånn er ikke jeg. Si ikke det. Det er noe som er verdt å merke seg i disse vitnesbyrdene. Utover at de forteller om en mystisk kilde. De er ikke unike i kraft av sine egne talenter, men i kraft av sin evne til å slippe til noe utenfor seg selv. Eller snarere noe inni seg selv. En indre stemme. Og dette noe (kanskje det Jung kalte «det felles ubevisste») tror jeg er tilgjengelig for oss alle. Som eteren vi puster i. Det er umulig å forutsi når kontakten oppstår. Kanskje etter tretti refusjoner, kanskje etter femti.  

Finn din x-faktor

Men du må være der når det skjer. Du må holde på – hva om Stephen King hadde stoppet etter tjueni? Ta det heller ikke for gitt at det i det hele tatt er noe «galt» med manuset ditt. Kan hende er det bare en uheldig kjemi mellom deg og den som leser for forlaget. Andre forlag har andre lesere. Stephen King endret ikke manuset tretti ganger. Så hva gjør du for å finne din indre stemme? Komme på talefot med den, kjenne den igjen når den er der, og skjønne når den ikke er der. Å lære grunnprinsippene i skriftspråket er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning. Mest trolig vil du, som jeg, trenge noe mer. En x-faktor. Jeg fant den på Forfatterskolen. Uten at jeg kan peke på akkurat når det skjedde, så oppdaget jeg et sted underveis at skriver jeg fra hjertet. Og skriver jeg fra hodet.  

Vær forberedt på refusjoner

Mye skyldtes Kristine Storli Henningsens eksepsjonelle evne til å inspirere og løfte fram et talent. I Armageddon-algoritmen er det en karismatisk sektleder som også løfter menigheten sin til uante høyder. Når du leser boken vil du se at Kristine kan være glad for at hun ikke deler også de andre av pastorens sider. Tretti refusjoner? Eller femti? Kanskje må du være forberedt på det. Jeg ville komme i tidsnød med det perspektivet, men du er kanskje en ungdom på femtini. For deg er det uproblematisk.  

Vær tålmodig med deg selv

Jeg har lært meg å være tålmodig med meg selv. Noen ganger klatrer jeg opp på stolen og mimer min indre stemme. Andre ganger kommer ordene ut. Skriv så godt du kan, noen ganger vil du skrive bedre.   PS! Har kan du lese spenningsromanen som kom etter denne prosessen, og som gjorde at Forfatterskolen valgte meg som sin Drømmeforfatter: Armageddon-algoritmen