Blogg om å skrive

05 mai 2019

«Jeg kommer sjelden dit jeg vil, men nesten alltid dit jeg skal», sier Douglas Adams. Nå har et tysk forskningssenter rapportert forsøk som kaster lys over dette fenomenet på skrivingens arena. 

De har plassert en etablert forfatter, la oss kalle ham Tom, og en amatør, la oss kalle ham Tim, i en spesiallaget MR-maskin og scannet hjerneaktiviteten deres mens de skriver. 

De har funnet et par interessante forskjeller. 

Når en amatør spiller et stykke på piano, er det en bevisst handling for hvert anslag. Etter mye trening tar et område i hjernen – caudate nucleus – over styringen og gjør spillingen ubevisst. Lang Lang slipper å konsultere bevisstheten for hvert anslag og kan hengi seg til tolking og følelser. Forskerne fant at det samme skjedde med skriving: Tom, skrivingens Lang Lang, har mer aktivitet enn Tim i caudate nucleus. Toms trening – ikke på å skrive touch, men på å formidle tanker – har med andre ord åpnet adgangen til det ubevisste.

Forskerne fant enda en forskjell på Tom og Tim: Tim ser scenene han beskriver, Tom hører ordene han skriver. 

 Både Tom og Tim leser selvsagt bøker og er dermed vant til å ta inn handling gjennom øynene, være observatører, se handlingen som en film. Det er naturlig at amatøren Tim har observatørhatten på også når han skriver. Han er naturfotografen som står med telelinse på en kolle, hundre meter unna gorillaflokken, og beskriver det han ser. Tom, derimot, skifter hatt. Han går nennsomt inn blant gorillaene og gjør dem så vant til hans nærvær at de fortsetter med sine sysler som om han ikke var der. Han rapporterer innenfra, forteller hvordan de lukter, hører dem tygge, ser det samme som dem. Det er både mer risikabelt og mer engasjerende.  

Caudate nucleus er altså et kontrollsenter som kobler ut det bevisste og kobler inn det ubevisste. Kanskje hører Lang Lang musikk der innefra? Og Tom hører en indre stemme som får ham til å skrive bedre enn han kan? Nøkkelen er trening og mot til å gå inn blant gorillaene. 

Caudate nucleus er også et senter for følelser. Den lyser opp når du blir forelsket, og når du har (andre) religiøse opplevelser. Tom, med sin opplyste caudate nucleus, føler når han skriver bra. Dermed kan han også stryke det som ikke er bra. Tim sliter med å se forskjellen.

Selv om Tim tar til seg disse erfaringene, er det ikke sikkert han vil lykkes i å bli som Tom. Det er lettere å lykkes med å ikke bli som Tom. Han behøver bare å: 

– Skrive lite. 

– Holde følelser unna.

– Holde seg i observatørrollen.

– Ikke la seg distrahere av impulser underveis.